onsdag 10. september 2008

I disse ukene som har gått siden jeg kom igjen har det vært en jevn strøm av besøkende på kontoret. Mange har kommet for å ønske meg velkommen tilbake, andre har spørsmål knyttet til prosjektene og andre er ute for å spørre om jobb eller penger. Det er dager da jeg fortviler for den ene er ikke før gått ut før neste kommer. Ettersom folk er svært høflige her så går folk sjelden rett på sak, men vi må ha en del innledningsrunder. Hvordan var oppholdet i Norge? Hvordan har barna det? Og hvordan var reisen ut igjen? Spørsmålene går mellom oss og etter en stund våger de seg kanskje frempå med spørsmål om ikke jeg trenger en arbeider til eller evt. en vaktmann. Så får jeg høre om en stor forsørgerbyrde og mange barn i skolealder, kanskje sykdom. Selv om jeg sjelden kan love noe arbeid så må jeg likevel beundre folks pågangsmot. Arbeidsløsheten er enorm og svært mange lever virkelig fra dag til dag på småjobber og småsalg. Mer enn en gang undres en på hvordan de får det til. Andre spør om hjelp til skolepenger eller medisiner. Ei spurte sågar om min anbefaling på et tiggebrev til de andre misjonærene for hun skulle arrangere bryllup. Noen kjenner jeg og vet at det de sier er sant, andre vet en ingen ting om. Dette er noe av det som er mest slitsomt og vanskelig for oss som misjonærer. Det er ikke lett å vite når og hvor en skal hjelpe og dessuten vite hvilken historie som er sann.
I forrige uke hadde jeg et besøk som gjorde meg veldig glad. Det var presten i menigheten der jeg går, Doudet Luc som kom for å fortelle om ting som hadde skjedd i fengselet her i Ngaoundéré i løpet av sommeren.Doudet har i flere år gått trofast i fengselet hver uke og menigheten og vi misjonærer har støttet han i arbeidet med å gi litt penger til såpe, mat, medisiner og skabb-behandling. Men noen forsøk som har vært gjort for å bedre situasjonen har møtt motstand hos lederne i fengselet, blant annet ble han nektet å få bygge nye do og vaskeplasser etter først å ha fått lov, og materialene som var kjøpt inn forsvant litt etter litt.
En dag han kom bort ble han møtt av legen som har ansvaret i fengselet og han kunne fortelle at han flere ganger hadde tatt kontakt med myndighetene for å få dem til å gjøre noe med forholdene fangene hadde, og til slutt sendte han en rapport til den ansvarlige minister. Da ble det omsider inspeksjon av guvernøren, og det midt på natta.
Han fikk da se de umenneskelige forholdene som var der. Jeg skal ikke engang prøve å beskrive slik det var, men hver dag døde flere fanger av sult og sykdom. Nå ble de sykeste innlagt på sykehus, og fangene får nå næringsrik suppe hver morgen. Etter 2 uker ser Doudet stor forskjell. Han ble selv innkalt til Guvernøren og takket for den innsats han har gjort.
Guvernøren har også lovet å sørge for at de som sitter inne og som har sittet lenge uten å få sin sak opp skal få saken behandlet nå. Og trolig får vi nå lov til å lage noen nye do og noen bad ( vaskeplass) !!!
I kveld da jeg akkurat hadde satt meg ned med en kopp te banket det på døra og en av vaktene ba meg komme ut for å se på en slange de hadde drept. Det var en meget farlig kobra som målte 177 cm og som de hadde drept nede ved feriehuset. Ikke lenge etterpå var de fleste av de norske på plass, og med grøss og gru betraktet vi slangen. Vaktene var meget stolte og solte seg i beundringen de fikk, og som de fullt ut fortjente. Jeg benyttet anledningen til å understereke viktigheten av lykt når en er ute om kvelden, og så får jeg bare prøve å gjøre som jeg selv sier.
 

1 kommentar:

kaasef sa...

Hei!
Takk for sist på GF! Me les med iver bloggen dåkas! Kjempekjekt å høyra utanfrå.Godt at de er kome vel ut att. Me tenkjer på dåke og ber for dåke!
Helsing Kjellaug og Reidar