Ranveig som sporhund.

Dette siste året har vi hatt problem med invasjon av bitte små mus. De har riktignok liten hjerne, men er utrolig smarte likevel, for ingen av de typer felle vi har satt opp har greid å fange dem. Mens vi var i Norge angrep imidlertid Jonas, som jobber hos oss problemet. Han blandet gift i noe kjøtt og la det rundt om i huset. Det har nok tatt livet av en del mus, men vi har fått et nytt problem- LUKT. Disse små skapningene gjemmer seg godt før de hensovner og avgir en heller ubehagelig lukt. Så nå er jeg stadig å finne med enden i været og vibrerende nesebor for å lokalisere kadavrene.
Finn Ove har hatt en del god del arbeid med føring av utbetalinger som var gjort av vår assistent mens vi var borte. En dag fikk han dessuten bunke rekninger fra telefonselskapet, Camtel, og det var en rekke krav fra 1996 og utover. Flere av dem på ganske betydelige beløp. Heldigvis har hans forgjenger hatt god orden i sysakene og alle kviteringer og korrespondanse var å finne, slik at han kan bevise at det er betalt og at det som ikke var betalt var fordi rekningen var feil. Vi regner med saken er ute av verden, men det tok likevel tid og tid han kunne tenkt seg å bruke på nyttigere ting.
Han har ikke reist så mye på evangeliseringsturer enda, for dette er en tid da folk er opptatte med innhøsting og dessuten regner det så mye at mindre grusveier kan være uframkommelige.

Lørdag var vi invitert i 1 årsdag til et lite tvillingpar. Jeg var vel først og fremst invitert med som tolk, fordi jeg har bedt foreldrene til tvillingene være ”vennefamilie” for noen av de nye misjonærene. Da Mael og Malaika Oda ble født for et år siden var de ganske små, Oda var under 2 kilo. Det var en stund spennende om de ville klare seg, men i dag er det to friske og fine barn, som nettopp har lært å gå. Selvsagt var det i denne bursdagen som hos oss god mat, og fordi foreldrene begge har jobb kunne de invitere mange folk. Det som imidlertid var ekstra fint, var at de hadde bedt menighetens prest holde en takkegudstjeneste. De var så takknemmelige for de to barna og fordi de hadde overlevd. Lovsang og takk fylte huset! Far i huset, Clovis, holdt en fin tale til sin kone, Mireille, og også til sin mor, for dette året som far hadde gitt han større forståelse for hva hans mor hadde betydd og gjort.