onsdag 1. oktober 2008





Sist helg var vi på en tur til Park National de la Benoué med de nye misjonærene. Det er helt utenom sesongen, men etter noen måneder i Ngaoundéré var det tid for en luftetur med innføring i landets flora og fauna. I regntiden er det begrenset hvor du kan reise, men til Buffle Noir var det ingen problem, -trodde vi. Der vi tar av fra hovedveien fikk vi med en guide og han fortalte at lenger fremme var veien litt gjørmete. Plutselig var lenger fremme akkurat her, og før vi fikk satt på 4hjulstrekket stod vi fast i gjørma. Alle forsøk på å kjøre fremover eller rygging førte bare til at bilen gravde seg mer ned. Sjåføren ble ergerlig på seg selv da han stod med vinsj i hånda, men ikke noe tau. Pakkingen hadde gått i forteste laget slik at vi ikke sjekket at alt utstyr så som tau, spade og var på plass i bilen. Litt flaut for de erfarne misjonærene, men en god leksjon for de nye i hvordan man ikke gjør det.
Da var det at vi kunne konstatere at det stadig skjer små fremskritt i Kamerun for vi hadde dekning på mobilen slik at vi fikk ringt til landsbyen og en gjeng ungdommer kom. Alle hadde sin mening om hvordan saken burde angripes, men de ble da omsider enige om en strategi, og bilen kom løs. Takknemmelige og glade for hjelpen fortsatte vi videre, og våre hjelpesmenn var like glade der de gikk tilbake, med en liten ekstrainntekt i lommen.
Noe særlig med dyr så vi ikke, men noen vannbukker (antiloper) kom springende forbi da vi gikk en liten tur, og et par flokker med bavianer krysset veien. Flodhestene bare hørte vi i det fjerne, selv om arbeiderne i restauranten sa de var oppe i leiren nesten hver natt.



I dag har det vært Ramadahn, dvs avslutning på fastemåneden. Dette er en av de store muslimske høytider og det er offentlig. Etter 29 dager med forsakelse av mat og drikke i løpet av dagen var det nå fest. I og med at månen skal observeres med øynene er det aldri godt å forutsi akkurat hvilken dag det er, men på nyhetene klokken 20.30 i går kveld kom det at månen var sett av folk i Ngaoundéré. Selv kunne jeg ikke se den da jeg kikket opp på himmelen, men noen hadde altså gjort det. I tusenvis haster folk i morgentimene til bønneplassen og stolte smågutter småspringer ved siden av far i sine nye fine kapper. Ledet av Imamen ber de vendt mot Mekka.
Etter at de er ferdige på bønneplassen er det festmåltid og vennebesøk i hjemmene.



Også vi i misjonærfellesskapet har vært i fest-stemning i dag. Stine Askjer og barna kom tilbake etter rundt 5 måneder i Norge. Skolebarna hadde laget velkomst-plakat og de hadde flagg. Familien måtte reise hjem etter at Jan Erik hadde hatt en ulykke på motorsykkel, og vi var en stund redd for at det ikke skulle bli mulig for dem å komme tilbake. Jan Erik kommer seinere og vi er glade og takknemmelige for at det har gått så bra med han.

lørdag 27. september 2008

Besøk av den amerikanske ambassadøren.

Den amerikanske ambassadøren i Kamerun var i dag på besøk på sykehuset her i Ngaoundéré.
Hun hadde selv bedt om å få se sykehuset og det var en privat visitt.
Det eneste som tydet på at det var et privat besøk, var at kamerunske myndigheter ikke var med, men fra kirkelig hold var det stort oppbud. Hun fikk en rask omvisning, hun fikk høre om de nye planene for utbygging. Det skal bygges ny administrasjonsavdeling og nye pasientrom. Madame l` Ambassadeur fikk også høre om de sterke relasjoner som er mellom Hôpital Protestant og et sykehus i Amerika. St Marys Hospital i Duluth sender mye utstyr og de gir også opplæring til personell ved sykehuset her. Det at sykehuset kun kalles for Hôpital Norvégienne på folkemunne ble ikke nevnt i dag.
Når nordmenn kommer på sykehuset for første gang, skutter nok de fleste seg og ber en bønn om ikke å havne der. De av våre misjonærer som har ligget der har likevel stort sett hatt en opplevelse av å bli tatt godt vare på. Sykehuset har et godt renomé blant folk her i Nord Kamerun og det er like mye brukt av muslimer som av kristne. Ikke sjelden har vi opplevd at en politi som har stoppet oss i kontroll, smilende vinker oss videre når han oppdager at vi er norske; ”Det er jo dere som har bygd sykehuset vårt” Et dilemma er det at sykehuset skal være selvfinansierende og at pasientene må betale for all behandling, noe som fører til at de fattigste stundom ikke har råd til å bruke det. Det er familien som lager mat og som steller de syke, og de sover som oftest på matter på gulvet. Dersom en av de syke eller en av ”pleierne” må ut et nødvendig ærend i løpet av natta må de stige varsomt over et teppe av sovende kropper.

fredag 12. september 2008

Ranveig som sporhund.

Dette siste året har vi hatt problem med invasjon av bitte små mus. De har riktignok liten hjerne, men er utrolig smarte likevel, for ingen av de typer felle vi har satt opp har greid å fange dem. Mens vi var i Norge angrep imidlertid Jonas, som jobber hos oss problemet. Han blandet gift i noe kjøtt og la det rundt om i huset. Det har nok tatt livet av en del mus, men vi har fått et nytt problem- LUKT. Disse små skapningene gjemmer seg godt før de hensovner og avgir en heller ubehagelig lukt. Så nå er jeg stadig å finne med enden i været og vibrerende nesebor for å lokalisere kadavrene.
Finn Ove har hatt en del god del arbeid med føring av utbetalinger som var gjort av vår assistent mens vi var borte. En dag fikk han dessuten bunke rekninger fra telefonselskapet, Camtel, og det var en rekke krav fra 1996 og utover. Flere av dem på ganske betydelige beløp. Heldigvis har hans forgjenger hatt god orden i sysakene og alle kviteringer og korrespondanse var å finne, slik at han kan bevise at det er betalt og at det som ikke var betalt var fordi rekningen var feil. Vi regner med saken er ute av verden, men det tok likevel tid og tid han kunne tenkt seg å bruke på nyttigere ting.
Han har ikke reist så mye på evangeliseringsturer enda, for dette er en tid da folk er opptatte med innhøsting og dessuten regner det så mye at mindre grusveier kan være uframkommelige.

Lørdag var vi invitert i 1 årsdag til et lite tvillingpar. Jeg var vel først og fremst invitert med som tolk, fordi jeg har bedt foreldrene til tvillingene være ”vennefamilie” for noen av de nye misjonærene. Da Mael og Malaika Oda ble født for et år siden var de ganske små, Oda var under 2 kilo. Det var en stund spennende om de ville klare seg, men i dag er det to friske og fine barn, som nettopp har lært å gå. Selvsagt var det i denne bursdagen som hos oss god mat, og fordi foreldrene begge har jobb kunne de invitere mange folk. Det som imidlertid var ekstra fint, var at de hadde bedt menighetens prest holde en takkegudstjeneste. De var så takknemmelige for de to barna og fordi de hadde overlevd. Lovsang og takk fylte huset! Far i huset, Clovis, holdt en fin tale til sin kone, Mireille, og også til sin mor, for dette året som far hadde gitt han større forståelse for hva hans mor hadde betydd og gjort.

onsdag 10. september 2008

I disse ukene som har gått siden jeg kom igjen har det vært en jevn strøm av besøkende på kontoret. Mange har kommet for å ønske meg velkommen tilbake, andre har spørsmål knyttet til prosjektene og andre er ute for å spørre om jobb eller penger. Det er dager da jeg fortviler for den ene er ikke før gått ut før neste kommer. Ettersom folk er svært høflige her så går folk sjelden rett på sak, men vi må ha en del innledningsrunder. Hvordan var oppholdet i Norge? Hvordan har barna det? Og hvordan var reisen ut igjen? Spørsmålene går mellom oss og etter en stund våger de seg kanskje frempå med spørsmål om ikke jeg trenger en arbeider til eller evt. en vaktmann. Så får jeg høre om en stor forsørgerbyrde og mange barn i skolealder, kanskje sykdom. Selv om jeg sjelden kan love noe arbeid så må jeg likevel beundre folks pågangsmot. Arbeidsløsheten er enorm og svært mange lever virkelig fra dag til dag på småjobber og småsalg. Mer enn en gang undres en på hvordan de får det til. Andre spør om hjelp til skolepenger eller medisiner. Ei spurte sågar om min anbefaling på et tiggebrev til de andre misjonærene for hun skulle arrangere bryllup. Noen kjenner jeg og vet at det de sier er sant, andre vet en ingen ting om. Dette er noe av det som er mest slitsomt og vanskelig for oss som misjonærer. Det er ikke lett å vite når og hvor en skal hjelpe og dessuten vite hvilken historie som er sann.
I forrige uke hadde jeg et besøk som gjorde meg veldig glad. Det var presten i menigheten der jeg går, Doudet Luc som kom for å fortelle om ting som hadde skjedd i fengselet her i Ngaoundéré i løpet av sommeren.Doudet har i flere år gått trofast i fengselet hver uke og menigheten og vi misjonærer har støttet han i arbeidet med å gi litt penger til såpe, mat, medisiner og skabb-behandling. Men noen forsøk som har vært gjort for å bedre situasjonen har møtt motstand hos lederne i fengselet, blant annet ble han nektet å få bygge nye do og vaskeplasser etter først å ha fått lov, og materialene som var kjøpt inn forsvant litt etter litt.
En dag han kom bort ble han møtt av legen som har ansvaret i fengselet og han kunne fortelle at han flere ganger hadde tatt kontakt med myndighetene for å få dem til å gjøre noe med forholdene fangene hadde, og til slutt sendte han en rapport til den ansvarlige minister. Da ble det omsider inspeksjon av guvernøren, og det midt på natta.
Han fikk da se de umenneskelige forholdene som var der. Jeg skal ikke engang prøve å beskrive slik det var, men hver dag døde flere fanger av sult og sykdom. Nå ble de sykeste innlagt på sykehus, og fangene får nå næringsrik suppe hver morgen. Etter 2 uker ser Doudet stor forskjell. Han ble selv innkalt til Guvernøren og takket for den innsats han har gjort.
Guvernøren har også lovet å sørge for at de som sitter inne og som har sittet lenge uten å få sin sak opp skal få saken behandlet nå. Og trolig får vi nå lov til å lage noen nye do og noen bad ( vaskeplass) !!!
I kveld da jeg akkurat hadde satt meg ned med en kopp te banket det på døra og en av vaktene ba meg komme ut for å se på en slange de hadde drept. Det var en meget farlig kobra som målte 177 cm og som de hadde drept nede ved feriehuset. Ikke lenge etterpå var de fleste av de norske på plass, og med grøss og gru betraktet vi slangen. Vaktene var meget stolte og solte seg i beundringen de fikk, og som de fullt ut fortjente. Jeg benyttet anledningen til å understereke viktigheten av lykt når en er ute om kvelden, og så får jeg bare prøve å gjøre som jeg selv sier.
 

onsdag 3. september 2008




På søndag hadde jeg besøk av ”mine ”små trillinger. De er allerede blitt 3 år og hilste så flott på fransk.
De er født 18 juli 2005 og dagen etter at vi kom fra Norge det året var det en fjern slektning som kom og fortalte om dem og hvilke vansker foreldrene hadde. Ettersom vi tidligere har blitt lurt til å hjelpe noen trillinger som aldri eksisterte satte jeg som betingelse at jeg fikk se barna. Samme ettermiddag kom de med motorsykkeldrosje. Sjåføren foran, så far med en baby i armene, så mor med en i armene og en på ryggen.
Det var et ungt kjærestepar som verken hadde nær familie eller ordenlig jobb. Jenta ble gravid og da hun skulle føde viste det seg å være 3. Hun hadde ikke vært til en eneste kontroll, langt mindre ultralyd. Guttene var fine og velskapte, men det viste seg at minstemann hadde problem med å få i seg nok melk, så han la ikke på seg. Jeg lovet dem hjelp til å kjøpe melk og evt behandling for barna på sykehuset. Det ble en lang periode med flaskekoking og opplæring. Far fikk ansvaret og hentet hver dag kokte flasker med rent vann og så var det bare å blande i melkepulver når måltidet skulle inntas. Faren hadde på den tiden en liten jobb hos en familie i byen her, men det var umulig å skaffe det han trengte for under 100 kr mnd. Han fikk etter hvert jobb som ”gartner” hos meg, uten å kunne det minste om hage eller blomster, men mannen har vært lærevillig og arbeidsom, så nå er vi to familier som deler på hans månedlige lønn. Han er en blid mann og blir nok litt misunt av vaktene, for en mann som får 3 gutter i en smell må eie litt av en kraft! Han er ikke formelt gift med barnas mor, men de lever sammen og vil gjerne gifte seg, men det er ikke enkelt. For det er en brudepris å betale før familien kan akseptere at de får vie seg å få ”acte de marriage” Ingen av de to har foreldre, men en bestefar er familieoverhode og skikken må følges! Brudeprisen er langt over det han kan betale og uten offisielle ekteskapspapir papirer så kan han heller ikke få barnetrygd. Jeg har diskutert problemet fram og tilbake, men å sette seg opp mot ”skikken” vil de ikke, for hvem skal hjelpe de da?” Det nytter lite at undertegnede påpeker at familiens hjelp ikke akkurat var svært synlig da de satt med 3 nakne små uten 5 frc. Jonas som jobber på kjøkkenet hos oss er en meget fornuftig mann og samme etniske gruppe som dette paret. Han ser litt overbærende på meg når jeg hevder at begge er over 21 år, altså myndige og derfor kan gjøre som de vil. ”Her madame må noen modne og fornuftige sette seg ned med familien og diskutere problemet og finne en løsning.” Måten han sier det levner ingen tvil om at jeg ikke er den egnede person med min utålmodighet!!

søndag 31. august 2008

Så er vi tilbake i Kamerun etter en lang sommer i Norge.

Vi hadde en flott tid med masse kjekke familiebegivenheter og kos med verdens fineste barnebarn, men det kjennes likevel godt å ta fatt på hverdagen igjen. Kamerunerne er hjertelige mennesker og en føler seg virkelig velkommen når folk stråler opp og hilser hjertelig enten det er folk bak skranken på hotellet eller vaktene her på stasjonen. Reisen ut gikk fint. Til tross for at vi hadde bestilt billett for lenge siden fikk vi ikke en tomannskupé, men ble delt på hver sin 4 mannskupé. I min var det foruten meg 3 damer og 2 av dem hadde 3 barn hver oppi senga mens tredje bare hadde et lite barn. Den ene ville sågar ha med seg en gutt på 12 år, men da sa billettøren nei, noe jeg var glad for. Med 11 personer og handling av ” batton de maniok” på flere stasjoner så ble luften temmelig stinn etter hvert. ”Batton de maniok” er moset maniok som er kokt i bananblader og det har en sur og sterk lukt, men det er faktisk ganske godt Jeg sov likevel en del etter at jeg bestemte meg for ikke å være sur på CAMRAIL som kaller det 1 klasse. Sett på det fra en mer positiv vinkel så er det ikke ofte jeg som misjonær reiser på 1 klasse!! Vi var tidlig framme faktisk før klokken 07, noe som er rekord for oss. Gode kolleger ventet på oss med frokost.

Disse dagene som har gått etter at vi kom tilbake har vi hatt en jevn strøm av folk som kommer for å hilse på og for å høre eller fortelle nytt om dette og hint.

I sommer har det vært en leir for ungdommer fra hele landet på College Protestant og rundt 250 deltok.

Bibeltimer og samlinger hadde vært fine.

Søndag var jeg på plass i sykehuskapellet og da menigheten stemte opp, eller et av korene sang, kjente jeg meg hjemme. Ingen kritikk av Norsk gudstjeneste, men det blir ofte litt ”tamt”.

Det er snart tid for skolestart i den kamerunske skolen og mange foreldre fortviler. Prisen på maten har steget de siste månedene og en sekk med maiskorn koster nesten det dobbelte av det den gjorde rundt jul. Prisen på ris, sukker og kjøtt har også steget. For den som har mange barn som de skal kjøpe bøker til, eller skoleuniform, og som dessuten skal betale skolepenger er bekymringene mange.

Det er kraftig regn for tiden og familieandakten i bønnekapellet vårt ble ekstra lang på søndag fordi det ikke var mulig å gå ut så lenge det øste ned som verst. Heldigvis har hytta stråtak slik at vi hørte hverandre når vi sang, for med bølgeblikktak kan det stundom være vanskelig. I bydelen bak misjonsstasjonen er flere hus ødelagt av regnet.